Jostein Albert Refsnes, TRITON tenketank havbruk.
«Med fisk skal landet bygges!» er på en måte blitt en gjenganger i debattene om hva som kommer etter oljen. Ikke merkelig så godt som lille Norge er forsynt med evigvarende naturressurser. I en moderne verden er kunnskapen om verdiene av slike ressurser en helt annen enn i «gamle dager». Ikke minst etter siste regnskapsårs avslutning (2016) øker forståelsen av hvilke verdier landets naturressurser gir selskapene som opererer i det norske hav, villfiskeri og havbruksindustri.
DNs Bård Bjerkholt 19/1 setter et utmerket fokus på opprettsselskapenes eventyrlige avkastning avkastning i 2016 og det faktum at for avkastingen av bruken av Norges hav, så betales det ikke spesielt for. Så langt har man vært fornøyd med betalingen for konsesjon, industriens store ringvirkninger på sysselsetting og leverandørindustri og ikke minst betydelige eksportinntekter. Dagens system har fungert tilfredsstillende. Men nå trekkes det opp av hatten spørsmålet om hvorfor ikke oppdrettsselskapene blir beskattet for den fordelen det er «å forsyne seg» av naturressursen vannareal.
Vi har notert oss en gryende diskusjon om fellesskapets verdier vs. oppdrettselskapet eierskap av konsesjonene som gir tillatelse til å dyrke havet. TRITON synes denne diskusjonen er viktig. Den er viktig av to grunner. Den ene er den åpenbare potensielle store dimensjon som havbruksindustri vil kunne få i norsk næringsliv. Den andre gjelder de kommende arvinger og aksjonærer til dagens eierskap i havbruksbedriftene. Vi synes det ville være bra om vi kunne gjennomføre en god prinsippdrøfting hvordan Norges skal innrette seg med den åpenbare verdifulle besittelse av en av fremtidens viktigste ressurser, nemlig havet og fjordene og dermed potensialet for en stor matproduksjon.
TRITON har allerede produsert ett innlegg i en slik debatt. TRITON pamfletten beskriver et system hvor selskapene leier både rettigheten (konsesjonen) til å dyrke havet og leier sjøarealet som det produseres i. I dag eies rettigheten til å dyrke havet i evig tid. Vi har et rettighetssystem som i prinsippet er omsettelig til hvem som helst. Det blir alltid litt morsomt hver gang vi fremholder at svenskene (!) kan hvis de vil, en vakker dag eie alle rettighetene til å oppdrette laks i norske fjorder, og etter hvert på land og ute på havet. Vi har også pekt på misforholdet i inntektsstrømmen til det offentlige hvor kommunene foreløpig er taperne selv om de legger mye til rette for oppdretterne og ikke minst tildeler eget sjøareal til oppdretterne. Les pamfletten på www.triton-tenketank.no/arkiv/dokumenter.
Vi har gitt de to alternative systemmodellene symboltunge navn. Dagens modell, konsesjonssystemet, har vi kalt «Skomaker», det alternative leiesystemet «Askeladden». Opplegget med ressursrentebeskatning har vi ikke drøftet eksplisitt, men mener at det i debatten bør inluderes som ett alternativ.
Da vi i 2014 kom med vår pamflett «Horisont 2050» og modellene Askeladd og Skomaker, så strømmet kommentarene på. «Før Norge utvikler en strategi for vekst innen oppdrett, må vi avklare hvem som virkelig eier sjøarealene», uttalte professor Bjørn Hersoug ved Norges Fiskerihøgskole. Både Høyre og Ap var åpne for å drøfte. «Ap vil ikke lukke noen dører», sa fiskeripolitiske talskvinne Ingrid Heggø. Den profilerte PWC advokat Torben Foss kom kanskje med det mest oppsiktsvekkende innlegget: «Ingen eier havet! Den private eiendomsretten strekker seg så langt ut i havet som en hest kan vade (2 meter).» Han viste til bestemmelser som «kanselli memoria» på 1700 tallet. I Scheel-utvalgets innstilling ble grunnrente drøftet.
Den siste havbruksmeldingen var tom for innspill om eie-leie-grunnrente problematikk. TRITON erkjenner at problemstillingen er utfordrende. Men vår historie fra både norsk vannkraft og oljepolitikk burde kunne gi oss innspill i tenkningen om eierskapet i havet og beskatningen av bruken av det. Det er på tide å komme videre. Havlandet Norge fortjener en grundig gjennomgang av spørsmålet «Hvem eier havet?» og at spørsmålet blir sett i relasjon til landets industriutvikling på havet og i fjordene.